Litt Peer i oss alle

Regissøren bak Peer Gynt på Gålå, Per-Olav Sørensen, mener at Peer Gynt er et dypt religiøst stykke og at Mor Åse må ta et hovedansvar for hvorfor sønnen ble som han ble. Samtidig mener Sørensen at sitatet «å være seg selv nok» har en dypere mening enn ren egoisme.

– Jeg er spent. Etter å ha lest Peer Gynt grundig noen måneder så lander vi på valg som sikkert ikke vil falle i smak hos alle. Noe bryter også tvert med gjengs oppfatninga av hva stykket handler om. Men vi må være 100% tro mot hvordan vi selv forstår stykket. Vi har ikke noe valg. Iscenesetter vi hva «alle andre» måtte mene hva stykket handler om, mister jo Ibsen sin kraft. Vi mister teatrets tolkningsrom. For Peer Gynt er et svært potent drama, også i 2022, sa regissør Per-Olav Sørensen før premieren i sist sommer.

- Jeg er grenseløst stolt over at publikum kan få oppleve denne gripende, sterke og visuelle oppsetningen av Peer Gynt på Gålå i Per-Olav Sørensens regi en siste gang til, sier kunstnerisk leder for kulturfestivalen Peer Gynt, Ellen Horn. – Men sommeren 2023 er det siste sjanse til å oppleve Aksel Hennie i sin strålende tolkning av Peer Gynt.

- Det er det samme kunstneriske laget som var på Gålå i 2022 som kommer tilbake. Nå har vi vært samlet, og selv om det er den samme forestillingen kommer vi til å gjøre noen små justeringer som gjør den om mulig enda litt bedre, sier regissør Per-Olav Sørensen.

- De endringene vi gjør betyr at de som var der i fjor, må komme og se den igjen. Og de som ikke var der i fjor, må komme og se i år – for dette blir siste sjanse til å se denne oppsetningen, sier regissør Per-Olav Sørensen.

(Intervjuet med Per-Olav Sørensen fortsetter under videoen)

Film: Bård Gundersen

Per-Olav Sørensen ser på Peer Gynt stykket som et dypt eksistensielt drama.

– Hva som er virkelighet og hva som er drøm og fantasier hos Peer har svært glidende overganger. Peer fører konstante samtaler med seg selv, og han er ekstremt mye mer kompleks enn en endimensjonal skrytepave. Jeg synes også han er søkende og at han flere ganger viser god selvinnsikt. Problemstillingene han stilles overfor er lett relaterbare. I starten av stykket kanskje særlig for dem av oss som opplever utenforskap og en oppvekst hvor faren mangler. Derfor blir også forholdet til moren både komplekst, vakkert og vondt. Det er jo på mange måter hennes hovedansvar at Peer blir som han blir. Det kommer vi ikke unna.

Hvordan er Mor Åse medskyldig?

– Det finner vi lett dekning for i teksten. Hun har lært ham å dikte, hun har lært ham å bruke fantasien til å flykte. Dette gjør hun jo selv for å mildne tapet av Jon Gynt. Så i kontrapunktet mellom å oppdra en gutt til å ta vare på gården, kontra muligheten for flukt, gir hun også Peer en ufrivillig carte blanche til å stikke av. For Mor Åse drømmer de store drømmene sammen med ham. Det er dypt menneskelig, og det er vakkert.

I arbeidet med årets forestilling har Per-Olav Sørensen oppdaget nye sider ved Peer Gynt. Han mener at mor og sønn-forholdet er noe av det mest interessante i stykket. Han mener at oppdragelsen, livet med mor, minnet og skammen over faren må ses sammen med at Peer også er en sosial outsider.

– Peer er en fattig fyr som blir mobbet og banket opp av sambygdinger. Han blir gjort nådeløst narr av. Det er fullt forståelig at han drømmer seg bort. Men så har han noen egenskaper som holder ham flytende. Han er smart, søkende, sjarmerende og han har draget på damene, sier Sørensen.

Regissør Per-Olav Sørensen mener at Peer Gynt er et nådeløst portrett av mannen. Og han synes det er interessant at Peer forholder seg ganske ulikt til Mor Åse, Ingrid, Solveig, Anitra og Den Grønnkledde.

– Fra ydmyk og romantisk i øyeblikk med Solveig, via kald og avvisende til Ingrid, til den definitive overgriper mot Anitra. Ibsen påpeker at det finnes mange menn i en mann. Forholdet til moren er det mest komplekse, og det er ambivalent. Det kan vel mange av oss kjenne oss igjen i. Men slik jeg leser scenene mellom mor og sønn, finnes det en dyp kjærlighet og avhengighetsforhold mellom dem. Da hun dør er han helt, helt alene i verden. Bannlyst og alene. Denne fullstendige ensomheten og utenforskapet er en forutsetning for å kunne forstå den episodiske fjerde akten, og inngangen til femte akt. Peer Gynt har jo ingenting å tape etter morens død. Han er fredløs, og han har valgt å reise fra den eneste som har vært ham lojal tross alt – Solveig. Å skilles fra Solveig rett før morens død er jo det som spenner buen så effektivt fram til stykkets slutt, sier regissør Per-Olav Sørensen.

Ibsen er ofte kritisert både for slutten og for et gammeldags kvinnesyn. Per- Olav Sørensen synes derimot at slutten er fantastisk og at stykket «går opp».

– Jeg ser på «Peer Gynt» også som et dypt religiøst stykke. Mye mer religiøst en nasjonalromantisk. Det er Peer Gynts sjel som skal reddes. Men Ibsens behandling av tro er fantastisk bilderik og vakker. Han blander tro og overtro med den største selvfølgelighet. Trollene forsvinner når kirkeklokkene ringer, Ingrids gravøl avløses straks av møtet med Knappestøperen, Peer møter engler og Satan selv, og midt i all moroa står Solveig som en representant for frelse. Ikke bare i religiøs forstand som troende med fokuset på Det Nye Testamentets budskap om total tilgivelse, men også i psykoanalytisk forstand. Du blir ikke et helt menneske om du ikke slipper andre mennesker inn i livet ditt. Du kan med andre ord ikke leve fullt og helt om ikke man ser livet fra andre perspektiver enn sitt eget. Det er da Peer innser dette, at han får en ny sjanse. Så slutten er en ny start. Det er vakkert, sier Sørensen.

Det er ikke nok «å være seg selv nok»?

– Der kom den ja… Jeg vet ikke om jeg tør gå videre på den.

Hvorfor ikke?

– Fordi jeg tolker setningen som noe annet enn den totale egoisme.

Hvordan da?

– Da jeg satte opp «Hedda Gabler» og «Gjengangere» for noen år siden så syntes jeg det var ekstremt interessant at hver gang man kom til steder i teksten man var litt usikker på, så lå alltid svarene i sidene forut. Ibsens samtidsdramaer er vidunderlig konsekvente. Han bygger ikke opp stykkene sine tilfeldig, han gir oss egentlig alltid informasjon nok til å kunne forstå når nye elementer dukker opp i teksten. Så da «Troll vær deg selv - nok» dukker opp hos Dovregubben, tittet vi bakover i teksten. Der ligger bryllupet på Hægstad. Hele den scenen stinker av brutalt utenforskap. Så da Peer Gynt drømmer seg inn i Dovregubbens Hall hvor alle har haler og alle lever i total sosial konsensus, så er han igjen en outsider. Drømmen speiler virkeligheten han nettopp har opplevd. For å bli en del av trollene så kan man ikke være seg selv fullt og helt, man må være seg selv «nok». Man må gi avkall på deler av seg selv for å bli en del av flokken. Man må være litt mindre seg selv for å kunne være sosialt spiselig.

Så du mener at «Troll være seg selv – nok» ikke har noe med egoisme å gjøre?

– Jo, men indirekte. Jeg tror at Ibsen angriper det konforme, sosialt kontrollerende, jantelovske Norge. Men Peer Gynt nekter å la seg duppere. Han vil ikke ha hale, han vil ikke la seg snitte i øyet. Han våkner av marerittet og treffer rett etterpå Bøygen. Den scenen handler om tilslektende utfordringer Peer baler med. «Gå utenom», sier Bøygen. Men Peer vil ikke det. Eller vil han det?

Enda en gang kjemper Peer med stemmene i hodet som roper til ham at han ikke må være sta. At han må tilpasse seg. At han må være som de andre for å kunne få innpass. Men nei. Han vil ikke være seg selv akkurat «nok», han vil være Peer fullt og helt. Og nei, han vil ikke gå stille utenom, han vil gå rett fram. Dette er alt fullt forståelige indre debatter vi alle har hatt i livene våre. Hvordan skal vi passe inn? Er jeg for mye nå? Nå er det kanskje best å gå utenom? Mister jeg for mye av meg selv om jeg skal bli i dette forholdet, i denne gjengen, på denne arbeidsplassen?

Jeg må være som alle andre…

– Ja, riktig. Det er resultatet av å IKKE ville være seg selv «nok», som blir den egoistiske veien Peer velger. For valget Peer tar står det jo i grunnen stor respekt av. Han bøyer ikke av for det sosiale presset. Men han tar det for langt. Han mister til slutt perspektivene og all form for medfølelse og empati. Han blir en kynisk overgriper, slavehandler og drapsmann. Derfor er femte akt så brilliant. Denne mannen som gikk fra uskyldsren gutt i sengen til en eventyr-fortellende Mor Åse, via jentefut i bygda, eller slavehandler, til drapsmann etter skipsforliset, skal stå til ansvar i dommens time. Peer Gynt ber om utsettelse for å slippe unna, men i denne manøveren analyserer han også livet sitt i detalj, nådeløst fra ulike vinkler. Det er praktfullt skrevet, sier Per-Olav Sørensen.

Deler av Peer Gynt på Gålå har tidligere blitt spilt på dialekt, men ikke i denne oppsetningen. Regissør Per-Olav Sørensen synes at Peer Gynt på døl er fantastisk, men at det også kan gjøre det vanskeligere å forstå alt som blir sagt.

– Det blir dessverre ikke på dialekt denne gangen. Peer Gynt på Gålå er en nasjonal attraksjon, og vi har et mål om å nå et yngre publikum også. Og siden det er avgjørende å forstå hva de sier på scenen for å kunne forstå stykket, så har vi valgt det bort. Vi er ganske nære Ibsens original, men i flere strekk har vi også brukt Øyvind Bergs nye bearbeidelse. Men selv om vi både håper og tror at disse justeringene skal gi en større språklig forståelse av stykket for det moderne publikum, så er dette uansett Ibsen på høyoktan. Det er et fantastisk språklig byggverk, et overflødighetshorn av handling, bilder, lek og fantasi. Det er en så kompleks tekst at det alltid vil være en utfordring for publikum å henge med på alt. Men vi skal gjøre et ærlig forsøk på å gjøre Peer Gynt så forståelig som mulig. Vi har alle deler av Peer Gynt i oss, avslutter Per Olav Sørensen.

Bestill billett til Peer Gynt på Gålå 2023

Film: Bård Gundersen